onsdag 24. november 2010

Punken som evig fenomen i Sverige.


Henger antagelig sammen med MacLarens kobling til de islandske kongesagaene og Paul Cooks mord på en fyllik ved å slippe ham ut fra et vindu.
Men Sveriges ståsted er dessuten absurd, med Ebba Grøn som en usynlig norgeshån.
Trygve Mathiesen og Carl Otto Plateu er de sterkeste norske uttrykkene for en overlevelse med deres tilnærming til The Alle Værste som fenomen. Gruppa Lik.

Men Tav bygger på noe.
Og det vil si et selvmord som dels dreier seg om en ønsket Norges-fest.
Nationalteatern.
Fra 1974 er deres dels kommunistiske og anarkistiske teater en oppvåkning om Vikingen som noe ønskelig sammen med Ulf Lundell.
Ulf Dageby.

Men Dageby er selvmorderisk av en annen sjanger enn Lundell som kan sees som et samarbeid mellom Dylan og Vreesvijk og dermed et ikke-nazistisk ståsted.
Dageby gir en enkel overgang til Ebba Grøn.
Og med de to ståstedene (Ebba spiste seg selv opp) er punken egentlig både død og levende i Sverige.
Meningsløs moro som om de befant seg i en sidegate i London hvor Cockney Rejects parallellt har oppdaget at Sex Pistols er oppløst.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar