Vei Er Rød kontra Mamma er Li (Astri Li Frogner Johansen Nielsen).

Jeg er egentlig ikke så opptatt av et visst ekstremt stort senter med eneste grunnlag en malingsforretning.

Vi går tilbake til 1942.
Moren min var blitt kjent med min tante Ruth.
Og de lot seg avbilde sammen med et lik, som de for min del godt kan ha drept personlig.

Jeg gir faen.

Men for å forstå det som skjedde må vi anta at personen var en Kommunist.
Og norske nordmenn og nazister kan ha vært enige om at en eventuell kommunistisk overtagelse av Norge var det samme som å la jødene vinne.
Kommunisme er Jødisk, Jødene har islett av det samme.
Min tante Ruth var kanskje jødisk.
Den gjeldende motstandsmannen var dermed en person av denne legningen.
Han hadde intet hakekors.
Han visste ikke hva en binders var.

Det er grunnen til den merkelige konstellasjonen på bildet.
Smilende kvinner.
Og en person som kan ha vært en annen slektning av meg, kanskje direkte skyldt av den myrdede nordmannen.
Alle var enige i at en kommunistisk motstand var uønskelig.
Men kun moren min ønsket antagelig et bilde av seansen.

Det fører til krigens avslutning og min far som kom fra Nord-Norge for å besøke sin søster.
Det morsomme for min mor var at han var kommunist.

Vei Er Rød var dermed et opplagt slogan for Brandbu ettersom han tross alt tok over butikken her.
Omtrent like opplagt som å påstå at Astris mor het Lise.