Kjære Landsmenn (Herregud...)

Mine helter fra perioden med Norges Frigjøring fra Sverige er trioen Herman Wildenvey, Sven Elvestad og Olaf Bull.

Herman vant som kjent den kampen, den spjåkete kvinnebedåreren og skjulte homofile idioten.
Herman er David Bowie på norsk og Davids store forbilde i Europa.
Hermans dikt er bunnen av lavmål når det gjelder innhold og dybde og høyde.
Kun Form står tilbake...FOR FAEN..!

Ta til dere Sven og Olaf.
Greit, den ene var åpen homofil og dessuten barnemisbruker.
Den andre gikk totalt under i alkoholisme. Og hadde andre mindre koselige sider også.

Men det er snakk om ekte personer.
Elvestad brukte sine værste mareritt til å finne journalistisk sannhet, grunnlag for temaer til kriminal-noveller uten sidestykke (i antall), og han var dessuten nesten i mål til å finne Isis og dessuten grunnlag for kvinners selvstendighet (han lot seg bruke i den forbindelsen fordi hans homofili hadde dette som sin egentlige årsak) som førte ham i møte med personer som lignet Elisabeth Nietzsche i styrke.

Olaf Bulls dikt gir dere noe å tenke på.
Spør danskene.