Stolthet over å bli ofret.

På en måte har hele livet mitt dreid seg om det spørsmålet.

Og jeg er antagelig svaret på spørsmålet, personifisert.

Men la oss se på andre varianter av problematikken.
Samen kastrert i Egypt.
Det handler delvis om visshet om sin egen betydelse, men også om en avgrenset virkelighet.
Dvs at en neger umulig kunne skjønne problemet eller stoltheten, uten en etterligning, redsel, eller overgåelse i råhet.
Det er for oss kun mulig å skjønne mot et barn hos aztekerne som også skulle se det som en stolthet å bli ofret.
Gudommeligheten er til stede i begge tilfellene.

Derfor er jeg i forbindelse med offeret. En sigarettrøykende Iggy.
Men jeg hater ikke jøder av den grunnen, eller nordmenn, eller samer, dansker, polakker, italienere, russere, indiere, kinesere.
Og jeg hever meg ikke over dem, eller anser meg eller dem som gudommelige.
Heller ikke hater jeg homofile, selv om jeg ikke anser meg som en del av den klikken.

Derfor handler stolthet, redsel, eller hat delvis om en tradisjon.
Jeg er nordmann og same, og begge har nogenlunde de samme tendensene i forbindelse med det å bli drept, noe jeg ikke har, men jeg skjønner ståstedet.

Og ville antagelig kunne vært en oppvarmer på en gladiatorkamp.

Familien På Gilje.

Jonas Lies David i hans Nordlandseventyr er en kommentar til Pisitis Sophias bruk av Davidsalmer.
Men kun forståelig i forbindelse med Wergelands tidlige latterliggjøring av nettopp Sophia. Wergelands hån er kun forståelig som en støtte til mayaene som seirende.

Det har skjedd en langsommelig oppbygning for å ønske noen velkommen.